The rain must fall

Typisk. Nå har jeg vært på klassetur. Eller, det var vel egentlig torsdag og fredag. Vi skulle liksom på villmarkstur (som jeg liker å kalle det). Vi skulle være litt Lars Monsen. Men, selvfølgelig måtte det skje noe. Regn. Mer regn. PØSREGN. En del av oss jublet litt inni oss. Noen også utenpå. Nå kom turen til å bli komprimert (som Even liker å kalle det) til en dag. Ikke det at jeg ikke liker villmarksturer, det er ikke det. Det er bare det at denne turen ble ikke noe villmarkstur. Det ble kamping i lavvo, midt i byen, et steinkast fra kiwi, offentlig do og Color Line Stadion. Herlig. Det regnet fortsatt. Masse! Vi padla i kano og øvde på å velte i kano, i regn. Vi stekte tolv pakker kjøttdeig, i regn. Vi slo opp lavvo og telt, i regn. Vi kjørte tube og vannski, i regn. Vi grilla, i regn. Herregud. Læreren vår tok taxi til butikken og kjøpte mat. Men jo, vi skulle ikke være pinglete å avlyse turen. Det verste var at jeg ble så våt at jeg ikke klarte å bry meg lenger. Det gikk rett og slett ikke an å bli våtere. Vi var ute i regnet på en campingplass en hel dag uten noe spesiellt program. Ikke mye å gjøre på for å si det sånn. Da klokka var elleve la vi oss inn i lavvoene. Klærne var gjennomvåte, men de hadde jo ingen plass å tørke. Klikk! Dagen etter fikk jeg karakterene mine og dro hjem. Da ble jeg straks blidere. Nå er jeg tørr og skal ikke bry meg noe mer om skole på 2 måneder! Ekke d kult så vetsje e.